Dildoer til offentlig beskuelse.

Det hender jeg jumper borti ting som gjør meg _fryktelig_ stolt over å være trønder...! Og da tenker jeg på ting som er å finne på alle tenkelige/utenkelige plasser. Det er så mye flott å se! Vi har blant annet en rundkjøring, hvor det midt i står plassert en GEDIGEN kam...! Den ser iallefall ut som en kam. Eller et skjevt cd-stativ i aaaaaaltfor stor målestokk, og som det renner vann av... På Lilletorget finner man plutselig en schvæææær steinplate med bøy, slik at det ser ut som den kan vippes på. Ved Prinsen kinosenter kan man finne en ca tre meter høy rød statue-greie, som er bøyd både opp og ned og til siden og tilbake igjen (jeg tror det skal være masse firkanter opp/inni hverandre), og man kan ikke gjøre annet enn å undre seg på hva i all verden det der skal forestille...!

Men det er ÉN ting som tar kaka! Og det er en gjenstand det ikke bare er en av. Neida, det er mange! Og de er spredd rundt omkring hele byen, og man kan ikke gjøre annet enn å tenke skitne tanker når man ser dem.
Jeg snakker selvfølgelig om parkometerdildoene!
Hvordan KAN man unngå å få helt feil assosiasjoner, når man plasserer slike gjenstander ut i gata til alles beskuelse??

Hei, dere parkometer-lage-folk! Har dere SETT åssen den ser ut???

Av og til er det til og med nesten pinlig å putte penger på den...! Man står der, og man føler at man står og fikler med en... ja, jeg skal ikke si det en gang...! Hva tenkte de på, da de designa den greia der??

Nei, det er mye rart å finne i bartestaden. Mye fint også da, som Nidarosdomen og slike ting. Det er bare det at konsentrasjonen om alt det fine blir brått revet vekk når man plootselig jumper borti en av disse herlige dildoene...!

Mon tro hva det neste blir... Utedoutstilling midt i Olav Trygvassons gate???

Telefonskrekkens forbannelse.

Da var det på tide å fortelle om min siste bragd. En lettere uskyldig en, men dog. Denne gangen har jeg briljert med mitt fantastiske vesen i en telefonsamtale, og for de fleste som kjenner meg, er det en kjent sak at jeg lider av lettere telefonskrekk. Jeg sliter voldsomt med nervøsitet når jeg skal ringe til ukjente telefonnummer, og da helst offentlige instanser og slike. Jeg begynner å skjelve i stemmen, helle kroppen rister, og sist, men ikke minst: jeg øser ut med et fantastisk ordvalg! (<-- merk den sterke ironien!) En stakkars Bodø-mann som jobba på en campingplass fikk erfare spesielt sistnevnte idag. Historien går som følger:
Til helga har vi bestemt oss (jeg og Hanne) for å ta en liten svipptur til Bodø. Dette for å hilse på en gjeng 5 uker gamle valper. (Jess, det er valpeplaner på Ugla) :)
Siden vi drar fredag ettermiddag, og har planer om å bli der til søndag, betyr det at vi må ha en plass å sove. Og hvem er det da som må ringe og bestille rom? Skal vi si det i kor alle sammen? THOMAAS! Ja, riktig...
Flittig som Hanne er til å finne ting, tar det ikke lang til før hun lasser meg ned med telefonnummer til diverse camping/pensjonatplasser.
"Værs'go! Ring du!" Og hvem kan vel motstå heftig kvinnelist, spesielt når dem spikrer dådyrblikket i deg?? Greit nok, jeg bestemmer meg for å være mann, tar telefonen, og ringer første nummer.
Intet svar.
Neste nummer. Det svarer. Jeg begynner å legge ut om våre planer "hei, vi kjæm no te Bodø te helga da sjø' og da treng vi no en plass å sov da vettu," osv osv... Jeg får vite pris for to netter, og sier at jeg ringer tilbake dersom det blir aktuelt. I mellomtiden prøver jeg det første nummeret på nytt, fortsatt intet svar, og i det øyeblikk kommer jeg på et par ting jeg glemte å spørre han forrige om. Og det er på'n igjen. Den samme hyggelige nordlendingen tar telefonen, og det er duket for en aldri så liten Thomas-episode med tidenes ordvalg...

"Hei du! Det e æ som ringt i sted. Æ kom på at æ hadd glemt et spørsmål..."
Mannen lytter ivrig i det jeg legger ut om hvordan muligheten er for å ligge i telt der, og da kommer han med et billigere alternativ enn det han kom med sist gang jeg ringte. "Aha, en liten luring!" tenker jeg i det han nevner at dem har mindre hytter som er billigere. Her er det forøvrig bare to senger, og ikke fire som det var i den første hytta han nevnte.
"Ja, nei, for no e det jo bare æ å samboern min som kjæm da, og da treng vi jo ikke så mang senger akkurat. Det hell vel egentlig bare med ei og, egentlig, vil æ tru, når æ tenke mæ om....!" og akkurat DER innser jeg hva det er jeg nettopp har sagt... Jess! Hørte jeg noen nevne kjærlighetsferie...??? Hva den stakkars Bodø-mannen i den andre enden måtte tenke, vil jeg ikke vite...!

Sånn har jeg det med telefonsvarere også. Jeg ANER ikke hvordan jeg skal avslutte en "samtale" med noen som ikke er der. Det ender som regel med "Okei, hei på dæ!" eller "Jess! Snakkes!" eller "sååå du kan no vel sikkert ring mæ tebake, eller no sånn, sånn ca, viss du har lyst!" eller "Jah... såå... hade!" og slike ting...

Av og til er det et under at jeg klarer å presentere meg...!

Bilvaskemaskinen fra Helvete...!

Jeg innrømmer det! Jeg er komplett udugelig på enkelte tekniske finurligheter! Uansett hva det er som skal mekkes på, så har jeg ti tommeltotter. Jeg får det rett og slett ikke til! Det hender jeg treffer på ved et lykketreff, eller faktisk klarer å treffe ved hjelp av logiske krumspring (kanskje også en aldri så liten dæsj med flaks), men som regel, i det store og det hele, neinei! Som i dag for eksempel. Idag var det en bilvaskemaskin som dessverre fikk gjennomgå av min komplette udugelighet....

Det hele begynte med at vi skulle bort på besøk, og tar en liten titt på bilen i det vi skal til å sette oss inn i den. Den er ikke svart lenger. Den er HVIT!! Kanskje på tide med en liten vask...?
Så vi bestemmer oss for å stoppe innom en bensinstasjon på veien dit, så får vi spylt av all dritten. Som sagt, så gjort. Vi stopper innom en stasjon: "Sorry, maskin i ustand!"
Javel!
Vi kjører videre til en Esso-stasjon, og den trivelige damen bak disken gir meg et kort som skal stikkes inn i en liten automat. Hun spør:
"Veit du kossn det funke?"
"Ja," svarer jeg. "Det e no vel itj så vanskelig, sku æ tru." og blunker.
"Nåå.. det e mang som slit litt med det sjø." hun blunker tilbake, og jeg skjønner straks at denne fruen er visst fast bestemt på å gjøre jobben sin og sørge for at jeg får en aldri så liten instruksjon.
"Javel," tenker jeg. "Kjenner jeg meg selv rett så får jeg nok bruk for den forklaringen." Damen forklarer så godt hun kan, jeg gjentar det hun sa i form av et spørsmål, og det viser seg at en instruks jaggu var sårt tiltrengt. Jeg har nemlig klart å blande, og sier det motsatte av det hun sa (og jeg får allerede her min første bekreftelse på min udugelighet)! Så etter en heller lett rødmende (fra min side) gjennomgang for andre gang, har jeg da omsider forstått prinsippet, og er klar for å vaske bil! Jeg tasser stolt ut av butikken, setter meg i bilen, og kjører rundt til der hvor maskinen er plassert. Her er det to biler foran meg i køen og jeg tenker "Ah, genialt! Nå får jeg se hvordan de foran meg gjør det, så er jeg ENDA mer sikker!"

Som en hauk observerer jeg damen i bilen foran meg, idet hun setter inn kortet og kjører inn. Damens bil blir ferdigvasket, og det er min tur. Stolt som en hane kjører jeg fram til automaten og er temmelig klar for å vise Hanne hva JEG behersker. Jeg stikker inn kortet, begynner å stusse litt over at det er så tungt å skyve inn, og bestemmer meg for å ikke la kortet vinne! Det SKAL inn, så jeg presser på. Hva skjer? Jo, udugelighetsbekreftelse nummer 2! Kortet setter seg fast, og det røde varsel-stopp-lyset begynner å blinke...! Det er på dette tidspunkt jeg oppdager lappen med ikke så veldig liten skrift hvor følgende beskjed står skrevet: "Ikke sett inn kortet før den grønne lampen lyser". Eller no sånt. Og hvor er denne lappen festet? På automaten, rett over der hvor jeg setter inn kortet selvfølgelig...

I frykt for å vise bilistene som har samlet seg i en koselig kø bak meg min udugelighet med et ydmykt rødmende eheheh-smil, bestemmer jeg meg for å late som at maskinen har klikket, og setter derfor opp et oppgitt/småsint uttrykk i ansiktet og sukker høyt i det jeg går ut av bilen og inn i butikken for å varsle damen bak disken.
"Maskina like mæ visst ikke!" sier jeg i det jeg kommer inn, og forklarer hva som har skjedd. Damen blir med meg ut, for å ordne problemet, og etter et par minutter er vi omsider klare for å kjøre inn og vaske bilen.
Jeg stopper bilen i det stopplyset begynner å lyse, slår av tenninga, setter på brekket, ser fascinert på maskinen som begynner å vaske, før jeg kaster et blikk bort til Hanne.

Og så ler vi en god latter begge to...!

Nei, jeg tror jeg har løsningen på slike framtidige bilvaskeproblemer. Neste gang tror jeg heller at jeg går for dette alternativet:















Så blir det straks så mye morsommere! :D

Skoleovertakelse ruler!!

(Håper du har hentet popcornet, for nå har jeg mye på hjertet!)

Før jeg begynner å fortelle om mine siste to ukers strabaser må jeg bare få poengtere hvor utrolig frustrerende det var å gå på do disse to ukene vi var på Rissa. Toalettene var så himla LAVE! Kjære vene! Jeg satt jo nærmest i fosterstilling når jeg utførte nr.2. Mine teorier på dette fenomenet er:

1) Alle som bor på andre sida av fjorden er kortvokste personer som trenger mindre spesiallagde toaletter for å kunne sitte på en god og avslappende måte for å bommelomme.

2) Jeg har et toalett hjemme som er uvanlig stort, og er dermed vant til å sitte med en litt videre vinkel i knærne enn alle andre.

3) Alt dette med lave toaletter er bare noe jeg innbiller meg siden jeg savnet mitt eget toalett hjemme.

4) Jeg har altfor lange føtter når jeg er bortreist. Eller

5) Jeg burde slutte å ha på meg sko med store såler når jeg er på do.

Så til praksis! Det har gått to uker. Jeg har nettopp kommet hjem fra den beste praksisperioden jeg noensinne har hatt! Det må jeg si: Å undervise for niendeklassinger er ikke annet enn genialt! Disse to ukene har bare gjort meg enda mer sikker på at det er på ungdomstrinnet jeg skal undervise når jeg er ferdig utdannet allmennlærer. Jeg hadde ansvaret for engelsk disse ukene, og jeg har fått bekreftet min tanke om at det er engelsklærer jeg vil bli :) Også så geniale elever! Kjære meg, for en gjeng! En praksisperiode bestående av mye latter, må sies! Også er det litt hyggelig å få følgende tilbakemelding fra elevene og da:
”Dæven! Kan vi gjør sånn her i engelsken i morra og? Herre va den BESTE engelsktimen vi nånn gang har hatt!!”
Aaaaww! Sånt varmer et ungt studenthjerte :) Og du kan tro ungdommen har god fantasi nå til dags! Temaet jeg hadde bestemt for disse to ukene i engelsk var ”Kreativ skriving” som blant annet gikk ut på at elevene skulle bruke sin egen fantasi og skrive en historie på maks to sider. Her hadde jeg kun én regel: Alt var tillatt! Det var DERES fantasi som skulle bestemme hva tekstene skulle handle om, men de måtte bruke det som var på en ”utstilling” som inspirasjon. Du kan tro jeg hadde mye interessant lesestoff noen dager! (på bildet til høyre ser du meg rette elevtekstene, flittig som jeg er...)

Under denne praksisperioden måtte jo vi studentene ha en plass å bo. Med tanke på at vi var over 100 studenter, bestemte de seg for å samle oss på et og samme sted, og Hysnes Fort (nedlagt militærleir) ble derfor kapret, og vi ble innlosjert på seksmanns rom der. En aldri så liten ”trip down memory lane” for min del. Det var nesten som å være i militæret igjen, men denne gangen GØY! Jeg bodde sammen Morten og Tony, og på bildet over kan du se dørskiltet vi laga oss :) Et rom som ble fylt med mye stand-up-visninger, og MASSE sang av Postgirobyggets ”Noen år senere”, som forøvrig også ble fremført på en sosial-kose-kveld i en grotte.
<-- Se så fin grotte!

En annen positiv ting jeg oppdaget med å være sammen med folk på denne måten, er at jeg kom meg sannelig litt i aktivitet i løpet av denne tiden jeg også! Blant annet var jeg med på volleyballturnering, og innebandy. Riktignok holdt jeg på å dø på meg under en innebandykamp, grunnet heftig elendig kondis, men en plass må man jo starte, ikke sant? Internettgeek som jeg har blitt, så hadde jeg ikke akkurat vondt av det, kan man si ;)
Og så har det vært uhyre sosialt, noe som er fint med tanke på at jeg heeelt sånn egentlig er et ganske sosialt vesen av meg.

Nei, det har vært to geniale uker, på alle mulige tenkelige måter, og jeg håper virkelig jeg får muligheten til å være med på noe liknende igjen. Men da krever jeg høyere toaletter!

Fra den ene til den andre...

Det er alltid greit å finne ut hvor man har sine .... tja, skal vi si "lyter"?... fra. Og her om dagen ble jeg blant annet klar over en logisk forklaring på at mine tvangstanker kan være arvelig anlagt. Historien går som følger:

Det var en gang en gutt og hans kjæreste som skulle spise middag hos guttens mor. Til denne middagen var også guttens tante invitert. Glad og fornøyde la de avsted til dette lenge etterlengtede måltid. Etter langt om lenge og lengre enn langt, kom de omsider fram. Der hilste de på guttens mor og guttens tante, og satte seg til bords hvor guttens mor serverte skinkestek.
Da de omsider ble mette, ble de alle sittende og se på morens fat. Der lå det nemlig igjen en liten brokkolibit, en liten potetbit, samt seks grønne erter. "Du klare virkelig ikke å spis opp det lille der??" utbrøt tanten oppgitt.
"Åååå nei! Æ e så mett!" svarte guttens mor!
Jaja, så gikk diskusjonen sin gang den, hvor de funderte lenge og vel over en mulig forklaring på hvorfor dette ikke var mulig å spise opp. En av forklaringene var traumer fra barndommen, da guttens mor hevdet at hun ble tvunget til å spise opp maten sin da hun var liten. Tanten kom med det forslaget at "Veit du ka det e? En UVANE, rett og slett! Det e DET det e!"
"Ja, joo...," nikken guttens mor. "det kan jo vær det å ja..."
Slik satt de lenge og funderte, og konkluderte vel til slutt med at det rett og slett VAR en uvane, men med røtter i traumer fra barndommen, som utgjorde dette fenomenet (det må legges merke til at dette er et velkjent fenomen som hender ved stort sett HVERT måltid! Og det verste er at dette er resultatet selv om hun forsyner seg to ganger...!).
Så gikk de fra bordet og satte seg på stuen, hvor de til slutt koste seg med kaffe og kaker...! (Er det ikke merkelig? Uansett hvor mett man er, det er alltid plass til litt dessert!)

Ut ifra denne lille historien kan man trekke konklusjonen at jeg har mine "lyter" fra min kjære mor. For etter denne måltids-diskusjonen, satt vi og pratet lenge og vel over andre ting min kjære mor "MÅ" gjøre før hun f.eks drar på jobb om morgenen. Blant annet det å sjekke at alle lys er slått av, sjekke kokeplatene og holde handa over og kjenne om dem er varme (selv om man VET at man ikke har brukt dem denne dagen), og slike ting... Og her snakker vi ikke bare om det å snu seg og titte raskt inn i leiligheten og se om man ser noen lys på. Neida! Vi snakker om å gå flere runder rundt i leiligheten, og FORSIKRE seg om at ting er av. Til og med ting man VET man ikke har brukt på leeeeenge...

Lenge leve arvelige gener!!

Watch out for teh Muffin-man!

Jeg digger muffins! Muffins er godt! Og så er det så utrolig enkelt å lage! Derfor laga vi muffins for noen dager siden. Muffins kan jeg spise til jeg dævver!
Her er EN muffinsoppskrift jeg fant på nettet:

2 egg
2 dl sukker
125 g smør
1 dl melk
3 dl hvetemel
1 1/2 ts bakepulver
evt. sitron-essens til smaksetting.

Sett ovnen på 200¤C. Visp egg og sukker til eggedosis. Smelt smør og hell oppi sammen med melka. Mål opp hvetemel og bakepulver og bland inn. Rør varsomt sammen. Ha i evt smakstilsetting (5-8 dråper er nok, alt etter hvor sterk sitronsmak du vil ha). Fordel røren i muffinsformer som du har satt utover en stekeplate, og sett dem i ovnen på 2. rille. Steketid: 10-12 minutter.

Men man kan jo for såvidt også velge den enklere versjonen (som jeg gjorde denne gangen) - nemlig Møllerens Muffins-pakke, med ferdig muffinsblanding hvor det eneste man trenger å gjøre er å bare tilsette vann og olje. Det gir muffins som er sykt enkle å lage, men samtidig suverent gode!

Noe av det morsomste med å lage muffins er ventetiden. Og da tenker jeg på det å se på muffinsene gradvis vokser seg større og større i ovnen, for man kan nesten se det med det blotte øye at dem vokser. Det går så fort :)
Det er også spennende å sitte ved ovnen og se dem vokse, og tenke på at "Snart! Snart skal jeg spise deg! Det blir nam!"
For ikke å snakke om den herlige lukten! Av og til hender det at jeg lurer meg til å åpne luken til ovnen bare bittelitt, bare for å la leiligheten fylles med den herlige lukten av muffins! :) Ekstra fint er det da at det er ingen som protesterer på dette, da alle er enige om at dette er en lukt som i aller høyeste grad er meget velkommen :)

Nei muffins er nam, og enkelt å lage! Jeg er glad jeg har en pakke til i skapet! :)














"Mmmm! Er de ferdige snart, tro?"

Ristabrød vs ikke-ristabrød

Jeg liker ristabrød! Det er godt! Bedre enn kjeks! Jeg liker å lage meg ristabrød, blant annet fordi det er så morro å leke med fjæringen i brødristeren. Dessuten smaker det så mye bedre enn vanlig tørt kjedelig brød.
Men det er ett problem. Og det er at det er noe ved ristabrød som frustrerer meg: Jeg blir ikke mett av det! Samma hvor mange skiver jeg stapper i meg: langt fra mett. Dersom jeg ikke rister dem, holder det som regel med to skiver før jeg blir mett, men ristet.... næh! Da kan jeg holde på til kjøleskapet er tomt for pålegg...
Heldigvis har jeg fortsatt litt vett i behold, så jeg stopper meg selv, slik at jeg unngår å spise til Nøkken tar meg...
På den måten holder brødet lenger, og jeg kan glede meg over ristede brødskiver oftere :) Samtidig får jeg bedre tid til å finne på andre ting enn å bare stå og spise...
Så da kan man vel konkludere med at det å ikke bli mett, er en positiv ting i denne sammenheng, og ikke så frustrerende som jeg ville ha det til likevel...

Det var jo positivt! :)