Telefonskrekkens forbannelse.

Da var det på tide å fortelle om min siste bragd. En lettere uskyldig en, men dog. Denne gangen har jeg briljert med mitt fantastiske vesen i en telefonsamtale, og for de fleste som kjenner meg, er det en kjent sak at jeg lider av lettere telefonskrekk. Jeg sliter voldsomt med nervøsitet når jeg skal ringe til ukjente telefonnummer, og da helst offentlige instanser og slike. Jeg begynner å skjelve i stemmen, helle kroppen rister, og sist, men ikke minst: jeg øser ut med et fantastisk ordvalg! (<-- merk den sterke ironien!) En stakkars Bodø-mann som jobba på en campingplass fikk erfare spesielt sistnevnte idag. Historien går som følger:
Til helga har vi bestemt oss (jeg og Hanne) for å ta en liten svipptur til Bodø. Dette for å hilse på en gjeng 5 uker gamle valper. (Jess, det er valpeplaner på Ugla) :)
Siden vi drar fredag ettermiddag, og har planer om å bli der til søndag, betyr det at vi må ha en plass å sove. Og hvem er det da som må ringe og bestille rom? Skal vi si det i kor alle sammen? THOMAAS! Ja, riktig...
Flittig som Hanne er til å finne ting, tar det ikke lang til før hun lasser meg ned med telefonnummer til diverse camping/pensjonatplasser.
"Værs'go! Ring du!" Og hvem kan vel motstå heftig kvinnelist, spesielt når dem spikrer dådyrblikket i deg?? Greit nok, jeg bestemmer meg for å være mann, tar telefonen, og ringer første nummer.
Intet svar.
Neste nummer. Det svarer. Jeg begynner å legge ut om våre planer "hei, vi kjæm no te Bodø te helga da sjø' og da treng vi no en plass å sov da vettu," osv osv... Jeg får vite pris for to netter, og sier at jeg ringer tilbake dersom det blir aktuelt. I mellomtiden prøver jeg det første nummeret på nytt, fortsatt intet svar, og i det øyeblikk kommer jeg på et par ting jeg glemte å spørre han forrige om. Og det er på'n igjen. Den samme hyggelige nordlendingen tar telefonen, og det er duket for en aldri så liten Thomas-episode med tidenes ordvalg...

"Hei du! Det e æ som ringt i sted. Æ kom på at æ hadd glemt et spørsmål..."
Mannen lytter ivrig i det jeg legger ut om hvordan muligheten er for å ligge i telt der, og da kommer han med et billigere alternativ enn det han kom med sist gang jeg ringte. "Aha, en liten luring!" tenker jeg i det han nevner at dem har mindre hytter som er billigere. Her er det forøvrig bare to senger, og ikke fire som det var i den første hytta han nevnte.
"Ja, nei, for no e det jo bare æ å samboern min som kjæm da, og da treng vi jo ikke så mang senger akkurat. Det hell vel egentlig bare med ei og, egentlig, vil æ tru, når æ tenke mæ om....!" og akkurat DER innser jeg hva det er jeg nettopp har sagt... Jess! Hørte jeg noen nevne kjærlighetsferie...??? Hva den stakkars Bodø-mannen i den andre enden måtte tenke, vil jeg ikke vite...!

Sånn har jeg det med telefonsvarere også. Jeg ANER ikke hvordan jeg skal avslutte en "samtale" med noen som ikke er der. Det ender som regel med "Okei, hei på dæ!" eller "Jess! Snakkes!" eller "sååå du kan no vel sikkert ring mæ tebake, eller no sånn, sånn ca, viss du har lyst!" eller "Jah... såå... hade!" og slike ting...

Av og til er det et under at jeg klarer å presentere meg...!